Nei til EU: Krav til Kvotemelding 2

Motstanden mot norsk medlemskap i EU var sterk langs kysten både i 1972 og 1994. Fiskernes og kyst- og fjordbefolkninga sitt engasjement og motstand var utslagsgivende for at folket sa nei. Nei til EU vil understreke viktigheta av at vi har unntak fra EØS-avtalen når det gjelder fiskeriforvaltning. Det gir Norge mulighet til å forvalte fiskeressursene i tråd med Deltakerloven og Havressursloven. 

Våre innspill til kvotemeldinga vil oppfylle Havressurslovens hovedmål:

Den fastslår at de marine ressursene ligger til fellesskapet i Norge, og at forvaltningen av fiskeressursene skal sikre tre hovedmål:
● bærekraftige fiskebestander
● samfunnsøkonomisk lønnsomhet
● sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene

Nei Til EU legger til grunn FNs bærekraftsmål for livet under vann som fastsetter at vi må bevare og bruke havet og de marine ressursene på en måte som fremmer bærekraftig utvikling. Kystnært fiske har et sterkt insentiv for å drive bærekraftig ettersom de er avhengig av levedyktigheten til ressursene som er der de bor. Kystflåten forurenser mindre enn industrielt fiske. Kystfiske er økologisk bærekraftig. Dette fisket har også stor betydning for den sosiale bærekraften i samfunnene de tilhører – både ved å skape arbeidsplasser og opprettholde befolkningen i kyst- og fjordsamfunn. Fiskere som driver småskala  fiskeri må sikres tilgang til marine ressurser og markeder. I stedet for å prøve å tvinge aktører som ikke ønsker å levere fisk til landanlegg langs kysten foreslår vi at en ordning med distriktskvoter utredes. En slik ordning kan styre kvotene til de aktørene som naturlig vil levere fisk til landanlegg i prioriterte områder. 

Nei til EU mener at Kvotemeldinga 2.0 har et tvetydig, men først og fremst negativt preg når det gjelder retning for utvikling av den framtidige norske fiskeripolitikken. På den ene sida kommer meldinga et stykke på vei i møte med den klare kritikken som har vært reist mot fiskeripolitikken, slik denne har vært utviklet under forskjellige regjeringer over de siste tre tiårene. I 2020 kom den alvorlige kritikken fra Riksrevisjonen som påviste motsetningen mellom den pågående politikken og Havressursloven og Stortingets vedtatte målsettinger for fiskeripolitikken.

Meldinga legger ikke opp til å stoppe den tunge negative utviklinga innen
fiskerinæringa som tematiseres hos Riksrevisjonen, og som er blitt styrket av dokumentasjon i forskning og offentlig debatt siden riksrevisjonen leverte sin rapport. Hovedpoenget i denne kritikken er at den svært raske konsentrasjonen av fangstrettigheter hos få båteiere fører til en monopolisering av adgangen til våre felles fiskeriressurser, og med  det til ei lukking av fiskeriallmenningen for kystbefolkningen. Og videre fører denne monopoliseringa av fangstrettigheter til ei samfunnsmessig uheldig utvikling av leveringer til fiskeindustrien på land.

Den uheldige utviklinga for fiske og fiskeindustri blir tydeligere jo lenger nord i landet en kommer. Storparten av de nasjonale norske fiskeressursene forekommer i, og fangstes fra, sjøområder fra Vestfjorden og nordover. Men Nord Troms og Finnmark har likevel opplevd en dramatisk nedgang i levert fangst over de siste tiårene. Andelen ilandført fisk er redusert fra 24 % av total norsk fangst i 1985 til bare 8% av fangsten i 2021 slik forskerne Flåten, Heen & Heen viser (Nilsen et al 2023). Dette dramatiske tapet i landinger i fylkets nære fiskeressurser fører til drastisk avvikling av fylkets fiskeindustri og forverring av leveringsmulighetene for den lokale og regionale sjark- og mellomstore kystflåten. Særlig med den dramatiske nedgangen i landindustrien avvikles grunnlaget for aktivitet, inntjening, og arbeidsplasser i vårt nordligste og mest fiskeriavhengige fylke, med utflytting og klar befolkningsnedgang langs kysten og i fylket som resultat.

Sannhets- og forsoningskommisjonen sluttrapport ble lagt frem 1. juni 2023, i perioden arbeidet med kvotemeldinga pågikk. Vi savner at kvotemeldinga tar inn over seg det samiske- og kvenske perspektivet på fiskeripolitikken, som også gjelder generelt for kyst- og fjordsamfunnene i Nord-Norge. Å tilbakeføre kvoter til kyst- og fjordsamfunnene kan være et kraftfullt forsoningstiltak.

Det paradoksale i en situasjon med nasjonale og globale målsettinger om et grønt skifte som også skal omfatte fiskeriene er følgende: Det tradisjonelle og vedvarende grønne fortrinnet for kystnært fiske er stimulans til bærekraftig ressursutnyttelse av de rike fiskeressursene i nord og langs norskekysten. Dette skjer gjennom bruk av selektive fiskeredskap som krever mindre fangstinnsats og lavere drivstoff forbruk enn havfiske med større båter og mer aktive ikke utvelgende fangstredskap. Et annet svært viktig fortrinn for kystfiske med juksa garn og line er at det sikrer bedre råstoffkvalitet for industrien. Den marinbiologiske bakgrunnen for begge disse forhold er at det meste av fisken i norsk farvann, for egen maskin og i voksen tilstand, kommer helt inn mot kysten i sesonger. Særlig i landets fiskerikeste område nord for Vestfjorden gir dette mulighet for kombinasjon av kystnært helårlig fiske med begrenset innsats og levering av høykvalitets fisk til nære fiskebruk. Bakgrunnen er nevnte muligheten som skapes av adgang til fangst på forskjellige typer fisk i ulike sesonger er det mulig å utvikle helårsdrift på land og hav. Dette gjelder faktisk særlig i Finnmark, slik det kan baseres på sesongvise mengder kystnær fisk og krabbe. Gjennom fleksibel fangsting på, og håndering av dette allsidige, rike og tilgjengelige naturressursgrunnlaget har fiskere og fiskebruk i Midt og Øst-Finnmark de siste årene demonstrert disse nye mulighetene for marin bærekraftig helårsdrift.

Til hit er notatet sendt inn. Resten av dokumentet fikk ikke plass.

En ny fiskeripolitikk?
Med denne bakgrunnen vil Nei til EU understreke vår overraskelse over at de nye mulighetene for en dreining av norsk fiskeripolitikk i retning av et helårbasert og marinbiologisk mer bærekraftig kystfiske ikke er utnyttet i den foreliggende stortingsmeldingen. Den overordnede nasjonale og globale målsettingen om omlegging også av produksjonsvirksomhet og særlig utnyttelse av naturressursers muligheter er ikke blitt fokusert i dette flerårige meldingsarbeidet for norsk fiskeripolitikk.

Tvert imot legges det her opp til i hovedsak å fortsette den nåværende fiskeripolitiske retningen , slik den er overtatt fra Solberg-regjeringen. Den alvorlige kritikken fra Riksrevisjonen tas bare i svært begrenset grad til følge, trass i at det her dokumenteres en ikke utredet og ikke faglig begrunnet dramatisk konsentrasjon av fangstrettigheter og maktkonsentrasjon i fangstleddet. Og dessuten vil vi mene, en tilsvarende ikke utredet og ikke utnyttet mulighet for utvikling av et moderne og fleksibelt kystfiske med tilknyttet fiskeindustri. Begge basert på bærekraftig og helårsdrevet fiske som åpenbart kan gi godt grunnlag for ei sikrere og økt bosetting bygd på høsting av de store rikdommene i havet i norsk farvann.

Gjeldssituasjonen i fiskeflåten
Fiskeflåten har en samlet gjeld på 63 milliarder kr. En vesentlig del av dette skyldes oppkjøp av fiskekvoter. I fiskeflåten med torskerettigheter kan det være slik at nesten en femtedel av total norsk torskekvote går til å dekke renteutgifter. Der er totalt sett ikke fisk nok i havet til å betjene gjelden. Strukturordningen har bidratt til denne gjeldsbyrden.

Det haster med å bringe fiskeriforvaltninga i tråd med lovverket, og avvikle muligheten for kjøp og salg av fiskekvoter. Prisen fiskekvoter omsettes for er blitt så høy at det skaper problemer for rekruttering og generasjonsskifte i fiskerinæringa. Det er få i kyst- og fjordsamfunnene i Nord-Norge som i dag vil ha råd til å betale den prisen som fiskekvoter omsettes for.

Økt sysselsetting i fiskeflåten
I havfiskeflåten er mannskapets andel av delingsfangst svært litensammenliknet med andelen i kystfiskeflåten. Det fører til at en unødvendig stor andel av tilgjengelig viltlevende fisk går med til å maksimere profitt fra investert kapital i kvoter og fartøy, i stedet for å underbygge økt sysselsetting i fiskeflåten.

Økt kvotepris
Kvoteprisen er en av de store utfordringene også etter Riksrevisjonens kritikk. Fordelingen av strukturgevinsten som er foreslått kan man med høy sikkerhet si vil føre til utilsiktet økning i kvoteprisen.

Virkningene av økt kvotepris må utredes før det fattes vedtak. Det foreligger ingen grep for å få ned kvoteprisen. Det betyr at Kvotemeldingen legger opp til en større opphopning av kvoter, som i enda større grad har karakter av spekulasjonsobjekter uten at man har utredet virkningene.

Leveringsplikt
Flere partier på  stortinget støttet daværende fiskeriminister Svein Ludviksen fra Høyre, som endret forskriften fra leveringsplikt til tilbudsplikt. Partiene lovte å ta fisken, som ble tapt med forskriftsendringen, tilbake igjen ved å utvikle et mer treffsikkert system. En ordning med distriktskvoter vil være et treffsikkert system.

30 ganger mer utslipp fra tråldrift enn fra Melkøya
Utslippene fra norske havgående fartøy er på hele 26 100 000 tonn CO2 årlig. Fra Melkøya er utslippet 850 000 tonn. Samlet er utslippene fra norsk havfiskeflåte 30 ganger større enn utslippet fra Melkøya. Det er også den samme fiskeflåte som leverer sine fangster ubearbeid til utlandet. Det gjør havfiskeflåtens klimaregnskap enda verre. I 2019 var det ifølge Fiskeridirektoratet 264 havfiskefartøy med konsesjon til fangst på viltlevende fisk. I snitt betyr det et utslipp per havfiskfartøy på nesten 100 000 tonn CO2.

Kystflåtens unike rolle
En lokal og fiskereid flåte er det viktigste premisset for kystflåtens unike rolle og betydning i dagens og fremtidens kystsamfunn. Kystfiskeflåten utøver et skånsomt og miljøvennlig fiskeri, der fisken tas nært land med selektive og faststående redskaper og leverer fisk av ypperste kvalitet.

En tråler bruker ca en liter drivstoff for å produsere ett kilo fisk. Kystflåten har vesentlig lavere utslipp per kilo fisk.