Ragnhild Vassvik (AP) Ordfører i Gamvik kommune.
Finnmarkskysten avfolkes. Stadig mindre andel av fisken kommer på land i Finnmark. Dette betyr mindre verdiskapning, færre arbeidsplasser og nedbygging av samfunn. Det er dette som er elefanten i rommet.
Ja, det er mer enn nok snakk, nå krever vi vår lovfestede rett til fisken i havet. Vi har nemlig loven på vår side, nå må politikken ta grep, før det er for sent for Finnmark.
Det politiske grunnlaget er på plass og i Hurdalsplattformen gir regjeringspartiene dette
løftet om fiskeripolitikken:
- Sikre at havressursloven, fiskesalgslagsloven og deltakerloven ligger fast og forblir
viktige pilarer i norsk fiskeripolitikk. - Sikre at fisken også i fremtiden tilhører fellesskapet, og si nei til evigvarende kvoter.
Daglig hører jeg historier fra fiskere og deres familier som sliter og fortviler. Det berører meg
sterk og det bør fler enn meg ta innover seg. Dette handler om å ta våre innbyggere på alvor;
og om tillit til at vi finner gode løsninger på de store utfordringene som vi i Finnmark står
overfor nå. «Vi forsto tida vi levde i og ga svar folket trodde på», sa Trygve Bratteli, det tror
jeg vi må legge oss på minne, også i fiskeripolitikken.
Det er kampen om viljen det står om nå; som ordfører i fiskerikommunen Gamvik vil jeg nå se vilje til handling. Vi har dårlige odds og knapp tid.
Riksrevisjonen har dokumentert en negativ utvikling for kystsamfunnene og fiskeværene, og slår fast at dette er følgene av en fiskeriforvaltning uten politisk styring og kontroll. Det mest alvorlige er manglende vektlegging av formålet i Havressursloven.
Dette kommer tydeligst til syne i negativ befolkningsutvikling langs Finnmarkskysten.
Over en 40 års periode har kysten mistet nær 50 % av sin befolkning.
Ilandført fisk i Nord-Troms og Finnmark er blitt redusert fra 24 prosent av norsk totalfangst i 1985, til 8 prosent i 2020. Landingene til Finnmark er redusert til nesten en fjerdedel av hva de engang var. Det er åpenbart hvorfor industriarbeidsplassene er forsvunnet og samfunnene langs Finnmarks kyst forsvinner. Fisken som fiskes her, fryses i stor grad om bord og fraktes til frysehoteller i andre deler av landet.
Om ikke forvaltningen endres nå, vil Norge ikke lenger drive verdiskaping på villfisk i Finnmark.
Den politiske og administrative viljen til å sørge for at fiskerilovene følges har altså vært fraværende. Dette kan hverken vi eller Norges styresmakter lenger leve med.
Vi så fram til en kvotemelding som ga oss forutsigbarhet for fiskerinæringen, og som sikret bosetting, aktivitet og lønnsomhet langs hele kysten.
Pliktsystemet for torsketrålene har aldri fungert slik det var tiltenkt. Torsken i dette systemet skulle gå til fiskeindustribedrifter i Berlevåg, Vardø, Mehamn og Kjøllefjord. Det er derfor svært skuffende at Regjeringens Kvotemelding ikke svarte ut dette spørsmålet, men utsetter det. Våre kystsamfunn og fiskeindustri, har ikke tid å til vente lengere.
I kvotemeldingen legges opp til en permanent og vederlagsfri refordeling av strukturgevinst til eierne av enkeltfartøy i fartøygrupper med tilgang til strukturkvoteordningene. Det har vært bred enighet om at strukturkvotene skulle gå tilbake til den flåtegruppa de kom fra, nå akter en å la rederne få beholde en tredel av verdiene til evig tid. Taperne i dette spillet er folk langs finnmarkskysten. Dette er i strid med løftene i Hurdalsplattformen.
Som ordfører i et fiskeriavhengig samfunn har jeg hverken tid eller råd til å se at røde tall på bunnlinja og usikkerheten i fiskeindustrien fører til permitteringer, redusert drift, færre arbeidsplasser og avfolkning.
I praksis så er det kun kystflåten som faktisk leverer råstoff til fiskemottakene og
filetfabrikkene. Av denne grunn alene, bør disse flåtegruppene tilgodeses med økte kvoter.
Kvotemeldinga peker i riktig retning ved å ta 2 % av totalkvote til den minste kystflåten. Det er imidlertid alt for lite, og ivaretar ikke lovnadene i Hurdalsplattformen eller formålet til Havressursloven.
Vi som bor langs Finnmarkskysten, må atter en gang minne om at opprettholdelse av sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene avhenger av at fisken kommer på land der den skal videreforedles og skape merverdier. Det er dette Stortinget nå må tilrettelegge for i vårens behandling av Kvotemelding 2.0.
Krav om innføring av kvotebonus – vi vet det virker !
Stortinget må nå se på muligheten for å innføre kvotebonus til fiskeflåten som leverer fersk fisk til landanlegg som bearbeider fisken og skaper arbeidsplasser på land. Det er god erfaring med benyttelse av kvotebonus, her kan en vise til ferskfiskordningen for å oppnå mål i fiskerilovgivningen.
I dette perspektivet er det uforståelig at Kvotemeldinga foreslår ordninger for økt omsetning av frossen fisk bearbeidet på havet av den havgående flåten.
Sivil beredskap og den geopolitiske situasjonen
Jeg er enig med Forsvarssjefen når han understreker viktigheten av å gjenopprette tidligere befolkningsgrunnlag for fiskeværene i Øst-Finnmark for å sikre både sivil og militær beredskap. Av disse grunner bør det tilrettelegges for at den negative befolkningsutviklingen snus.
Dette må gjøres gjennom styrking av de kystnære fiskeriene.
Fiske er også samisk kulturutøvelse – distriktskvoter som et forsonende virkemiddel
Fiskeværene langs finnmarkskysten har sjøsamisk tilknytning, og utøvelsen av fisket er tett knyttet sammen med den sjøsamiske kulturutøvelsen. Det er viktig at kvotesystemet tilrettelegger for ordninger for sikring av sjøsamisk kulturutøvelse i henhold til Havressursloven § 7 annet ledd bokstav g, FN-konvensjonen om Sivile og politiske rettigheter artikkel 27 samt ILO konvensjon 169.
Sannhets – og forsoningskommisjonen peker på hvordan de omfattende endringer i fiskeripolitikken har hatt store konsekvenser for videreføringen av samisk og kvensk kultur langs kysten. Det er viktig for kulturutøvelsen at det tilrettelegges for at de som lever i kystsamfunnene kan leve av og arbeide som fisker på tradisjonelt vis, og at det er fiskemottak som kan ta imot fisk fra denne gruppen av fiskere. Det er fiskemottak som har filetproduksjon som hittil har vist seg å kunne betale godt nok for at fisket blir lønnsomt.
For opprettholdelse av dette bør det komme på plass distriktskvoter for blant annet fiskeværene i kommunene Gamvik og Lebesby, et tiltak som for øvrig vil rette opp en historisk urett og være et viktig bidrag i forsoningsprosessen.
Jeg må minne om Kystfiskeutvalgets leder, tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smiths uttalelse i 2008 : «Nå har staten en sjanse – og antagelig den siste sjanse – til å oppfylle sine forpliktelser overfor sjøsamene». Utsagnet har fortsatt gyldighet.
Bærekraftig forvaltning
I henhold til Havressursloven § 7 bokstav b skal fiskeriressursene forvaltes på en måte som sikrer en bærekraftig tilnærming. Kystflåten som benytter passive redskap som line og garn, høster på skånsomt vis og fiskens reise fra den fanges til den havner i butikken har et atskillig lavere klimaavtrykk ved at den landes lokalt og brukes til filetproduksjon.
Det er også tungtveiende klimahensyn knyttet til et kvotesystem som bidrar til å opprettholde et bærekraftig fiskeri som sikrer sysselsetting og bosetning i kystsamfunnene, i tråd med § 1 i Havressursloven.
Bærekraftig forvaltning handler i fiskeri om alle aspekter fra høsting av marine ressurser til ferdig produkt hos forbruker. Ved høsting av marine ressurser er det liten tvil om at det er mer bærekraftig å høste med line og mindre garn i kystnært fiske, enn det er å høste med trål og ringnot både langs kysten og til havs.
Videre har det stor betydning for produktets CO2-avtrykk hvorvidt det sendes frossent til Asia for filetering og tilbake til Europa for bearbeidelse og endelig retur til Norge som ferdig produkt, fremfor at dette gjøres på en filetfabrikk på det lokale fiskemottaket.
Dette er en av de mest absurde konsekvensene av «lønnsomhetspolitikken» som har vært ført innen fiskeriforvaltningen. Det burde innføres en tydelig merking av fiskeriproduktenes CO2-avtrykk for forbruker og videre strukturere CO2 kompensasjonsordningen slik at de flytende frossenfiskmottakene til havfiskeflåten må betale sin forholdsmessige andel av CO2- regnskapet.
På samme vis bør den minste kystflåten kompenseres for å drive mer bærekraftig og mindre forurensende. I 2024 forventer forbrukerne og samfunnet for øvrig en rasjonell og mest mulig skånsom ressursutnyttelse.
Verneområde
Det er store hyse-felt utenfor Nordkyn som sammen med torskefisket har vært næringsgrunnlaget for fiskeværene her. De siste årene har bestanden vært gjenstand for overfiske av snurrevadsbåter som har medført en kraftig reduksjon av bestanden, med tilsvarende negative konsekvenser for det lokale fiskeriet. Et fiske som består av båter under 15 meter og som hovedsakelig høstes med line.
Det er derfor behov for innføring av et verneområde for bærekraftig forvaltning av denne bestanden, hvor fiske bør begrenses til fartøy under 15 meter og høsting ved line eventuelt i kombinasjon med garn. Det er et overordnet mål etter Havressursloven § 7 annet ledd bokstav f at departementet skal vurdere høstingsmetoder og redskapsbruk som tar hensyn til behovet for å redusere mulige negative virkninger på levende marine ressurser.
Alt dette og mere til vet vi nok om, nå må det handles !
Alt for lenge har vi sett en fiskeriforvaltning uten politisk styring og kontroll og med manglende vektlegging av Havressurslovens formål, nå må Stortinget vise politisk vilje og mot til endring.
Del innlegget på: